På et av de første kursene jeg var på med en natural horsemanship-trener lærte jeg at hestens hjerne ser verden i svart hvitt i den forstand at ting enten er farlig eller ufarlig. Det finnes ingen mellomting.
Det skulle gå år før jeg innså at dette er en grov forenkling og fordreining av virkeligheten. For mellom farlig og ufarlig, og mellom svart og hvitt, finnes det et uendelig antall nyanser av grått. Situasjoner der hesten er usikker på om det den ser er farlig eller ufarlig. Og i dette enorme feltet av usikkerhet, trenger den noen å stole på. Er denne noen deg?
Og er du en som tar ledelse og hever stemmen fra tilhørerbenken, når folk behandler hester dårlig, enten det er med overlegg eller ikke? Jeg sier ikke at alle som har behov for å heve stemmen trenger å skrive en roman på 447 sider, men det er ingen grunn til å sitte bakerst i bussen heller….
Kommentarer er stengt.