Denne våren har jeg arrangert fire Q&As, og i går kveld hadde jeg den siste denne sesongen.
I løpet av de 13 årene romanen min har vært tilgjengelig og de tre årene jeg har drevet podkast, har jeg nølt med å arrangere Q&As, og webinarer for den saks skyld. For jeg tenker man skal være forsiktig med å utsi noe generelt om hvordan utfordringer best løses hos en ekvipasje man ikke selv har møtt. For akkurat som alle hester er unike individer, er mennesket i den andre enden av leietauet også unikt.
Utfordringer du har med å laste hesten din f.eks, trenger ikke være utfordringer som bor i hesten. Det kan like godt være utfordringer som bor i deg. Jeg har mistet tall på alle hestene jeg har lastet for eiere som i praksis har brukt mest tid på å lære hesten at den for all del ikke skal inn i hengeren, og i verste fall fysisk sperrer veien for den uten å selv være klar over det.
Det andre kaller «ulydighet» eller «uønsket atferd», kaller jeg kommunikasjon. Og jo mer uttalt denne kommunikasjonen er fra hestens side, jo oftere er den å regne som et rop om hjelp. Jeg tenker det er uheldig at vi ofte nøyer oss med å definere det synlige symptomet som problemet, og at vi navigerer ut fra målet om å bli kvitt det. Og så glemmer vi helt at ingen atferd vokser ut av et vakuum. Den har alltid en årsak. En årsak som gjerne stikker mye dypere og derfor er vanskeligere å få øye på.
Min ambisjon med både romaner, podkast og Q&As er at vi skal bli mer nysgjerrige på hestene våre og flinkere til å forstå dem. Og så er jeg grunnleggende opptatt av en en ting til, og det er at kvinner blir flinkere til å snakke sitt eget, feminine språk med hestene. Hester responderer svært interessant på feminin energi. Og er de flokkoppdratt, så er det typisk de andre hoppene i flokken som har oppdratt dem, ikke hingsten. Just saying.
Jeg deler gjerne erfaringene jeg har, men det viktigste for meg er at du blir inspirert til å lete etter dine egne svar – i møte med din egen hest. Det er der de mest interessante svarene er å finne.