For mange år siden laget jeg et svart og hvitt bilde av et åpent landskap badet i måneskinn og på nattehimmelen tegnet jeg inn stjernebildet Karlsvogna. En gang var det en som påpekte at stjernebildet var speilvendt – altså avbildet feil vei. Svaret mitt var, og er fremdeles: Det kommer an på hvilken side du ser Karlsvogna fra.
Det du ser er naturlig nok alltid farget av hvor du står når du ser det. Og akkurat som enhver historie har alltid minst to sider, er verken ståsted eller synspunkt statiske, selv om de noen gang oppleves slik.
De historiene som interesserer meg mest er ikke hentet fra statiske, skriftlige nedtegnelser. De er hentet fra de uskrevne sidene i historiebøker og fra lerreter som enten ble forkastet eller aldri brukt. Fortellinger som gjennom århundrer er holdt levende og pustende gjennom muntlige overføringer og vår kollektive bevissthet.
I «Hestenes klan» har jeg hentet frem fortellinger fra hestekvinner som nærmer seg hester på en helt annen måte. De bruker et mykt språk fra en annen tid, et annet sted og en annen energi.
Du finner ikke disse hestekvinnene i begivenhetenes sentrum. De har tradisjonelt møttes i skogen, i åkrene og på steppene, langt borte fra slagmarker, turneringer og konkurransearenaer, selv om det finnes både historiske og samtidige unntak.
Du kan kjenne dem igjen på armbåndet noen av dem bærer rundt venstre håndledd, men fremfor alt kan du kjenne dem igjen på måten de håndterer hestene sine. De er vanligvis ikke særlig sosiale i stallen, og de blir ofte oppfattet som rare eller utradisjonelle. De konkurrerer sjelden, selv om de ofte har høyt skolerte hester. Og de tilbringer mer tid med hestene i naturen, men du treffer dem sjelden der. De bruker sjelden godt etablerte rideveier, men velger heller tråkk fra storvilt og gamle stier som er lite brukt.
De holder ofte for seg selv, og drar gjerne til stallen på odde tider, når få mennesker der. Ikke fordi de ikke er sosiale av natur, men fordi de foretrekker å tilbringe tid med hestene uten avbrytelser og forstyrrelser. For disse hestekvinnene er ridning meditasjon. Ikke statisk, ubevegelige og passiv meditasjon, men dynamisk meditasjon, bevegelig og aktiv meditasjon der fokuset er å bli ett med hestens bevegelser, og la energien flyte fritt og uhindret mellom hest og rytter.
Derfor er de også vare på hva slags menneskelig energi de tillater rundt hestene sine mens de rir, siden de kun bruker energi til kommunisere med hestene sine.
Kommentarer er stengt.