En roman blir til

Publisert den

Jeg tror jeg var rundt 15 år, første gang jeg innså at jeg kom til å skrive en bok en dag – og det føltes allerede den gangen som at det kom til å bli en temmelig tykk bok.

Rundt 1994 begynte jeg å skrive en roman som kretset rundt et tema som alltid har stått mitt hjerte nær. Den skulle handle om hester og den var inspirert både av personlige erfaringer og av mine møter med hestefolk som var særlig begavet med tanke på hvordan man best håndtere hester. På det tidspunktet hadde jeg ridd i rundt femten år og det jeg den gangen festet til papiret var på mange måter summen av alt jeg noen gang hadde lært om hester.

Men midt i den kreative skriveprosessen innså jeg at jeg ikke var den eneste som jobbet med en roman med tittelen “Hestehviskeren”. Det gjorde også en mann ved navn Nicholas Evans. Skuffelsen over å ha mistet både tittel og flere sentrale elementer i prosjektet til en annen forfatter var vanskelig å akseptere. At romanen ble en internasjonal bestselger gjorde ikke ting bedre, men den gangen hadde jeg ikke nok erfaring til å ta fortellingen i en ny retning. Alt jeg kunne om hest var allerede skrevet og flere av trenerne som inspirerte meg den gangen, hadde også blitt brukt som kilder i Evans’ bok.

Det tok meg flere år å komme over skuffelsen. Men jeg brukte tiden godt. Jeg fortsatte å utvide min horisont og utvikle meg som hestemenneske. Samtidig som jeg lot fortellingen min ligge på et mørkt og kjølig sted bakerst i bevisstheten – som en flaske vin som får godgjøre seg i en vinkjeller.

I årene som fulgte hentet jeg frem manus og skrev litt nå og da, men det kunne ta måneder, til og med år mellom hver gang jeg skrev på fragmentene som med tiden ville utgjøre min første roman.

Så skjedde det noe som forandret alt. Noe som ga meg en ny retning og en helt annen energi. Både når det gjelder min måte å være med hester på og måten jeg beskrev det på. Skuffelsen over at det ikke var min versjon av «Hestehviskeren» som ble utgitt femten år tidligere ble snudd til lettelse.

Trenerne som inspirerte meg den gangen, hadde stor huller i sin forståelse. Og jeg var nær ved å gjøre meg selv til talerør for noe jeg ikke lenger kunne stå inne for.

I løpet av årene som hadde gått hadde både mitt ståsted, mine synspunkter og min kompetanse endret seg vesentlig. Jeg hadde lenge forsøkt å finne noen manglende brikker i et større puslespill, og nå satt jeg med dem i hånden. Og jeg hadde en historie jeg virkelig brant etter å fortelle. En veldig annen historie enn den jeg prøvde å fortelle tilbake på midten av nittitallet.

Romanen «Hestenes klan» er ikke basert på andres konklusjoner og teorier. Den er resultatet av et liv levd, gode veiledere og tid tilbrakt med hester. Og ikke minst er den et resultat av en livslang reise med hester på veien mot å bli et autentisk og helt menneske. Hestene spiller en viktig rolle i romanen, akkurat som de har spilt en sentral og svært viktig rolle i livet mitt.

Jeg merker meg også at lesere som ikke har noe forhold til hester selv, leser hesten som en metafor eller et symbol for noe mer – og det er nettopp det hesten er.