En lærer for livet

Publisert den

Da jeg gikk ut av ungdomsskolen fikk jeg med meg noe fra min gamle norsklærer som ingen har kunnet ta fram meg siden: Troen på at jeg en dag kom til å skrive ikke bare en, men kanskje også flere bøker. Jeg kan ikke få understreket sterkt nok hvor mye det har vært verdt for meg. Min norsklærer Svein Bøhn, som de mer oppmerksomme leserne av Hestenes klan kanskje vil huske som læreren til Amanda Fivel, er nemlig – i likhet med de fleste andre karakterene i romanen – ikke fiktiv. Og han spiller den samme rollen som mentor og katalysator i Amanda Fivels liv, som han gjorde i mitt. 

Da jeg hadde fullført Hestenes klan våre 2010 var jeg veldig klar på at jeg ønsket å ære den inspirasjonen Svein hadde gitt meg ved å invitere ham inn i det litterære prosjektet under fullt navn. Det var imidlertid en stor utfordring ved å hedre innsatsen hans på denne måten. Jeg visste jo ikke den gangen at boken ville få så god mottakelse. Ei heller at den ville bli en bestselger. Og jeg tenkte at det ikke var mye ære å hente dersom boken fikk lunken mottakelse eller til og med slakt… Jeg lot Svein få valget. Og han sa ja.

Når jeg ser tilbake på hvor stor kraft Svein har hatt i livet mitt, er det ikke fritt for at jeg filosoferer litt rundt hva læreryrket innebærer av ansvar – på godt og vondt. 

I mitt tilfelle ble forskjellen på gode og ikke fullt så gode lærekrefter smertefullt tydelig, dessverre. Det siste året på ungdomsskolen med Svein Bøhn fikk jeg oppleve hva det vil si å ha en lærer som ikke var redd for å utfordre og heie samtidig. Jeg fikk troen på min egen stemme og begynte å utforske mitt språklige uttrykk. Jeg begynte å eksperimentere med tekstene og jeg begynte å ta sjanser. Det var Svein som åpnet den magiske døren til dette landskapet for meg. 

Så begynte jeg på videregående. Der fikk jeg en ny norsklærer, og da smalt den magiske døra raskt igjen. Jeg er ikke er uenig i at kravene på videregående både er og skal være annerledes enn kravene på ungdomsskolen, men jeg stiller spørsmålstegn ved hvor det ble av rommet for å skape noe som er en ens eget? Det var smertefullt å erfare hvordan det jeg hadde oppdaget og gjort meg kjent med året før, nå ble revet ut av hendene mine og kastet til side som om det var uten verdi. Alt handlet alltid om det som ikke fungerte. Det handlet om «drøftelse» og kjentes mer enn noe annet som en manisk karusell som bare surret rundt de samme temaene uten noen gang å komme videre.

Etter et par måneder med dette regimet var all motivasjon til å blåst bort, og da jeg gikk ut av vgs tre år senere sluttet jeg helt å skrive i mange år. Ikke fordi jeg hadde mistet troen på at jeg var en forfatter, men fordi jeg hadde gått i frø for å overleve. Det var ingen ord som lot seg hente fram lenger. Ingen temperatur. Ingen inspirasjon. Ingen lyst eller vilje til å uttrykke noe som helst. Alt var borte.

Det kostet tid og krefter å ta det tilbake, og det var blant annet ved å bla i det gamle vitnesbyrdet fra Svein Bøhn jeg ble minnet om at det faktisk fantes én der ute som en gang hadde sett noe han mente var «av virkelig litterær verdi». Jeg valgte å stole på at han kanskje hadde rett – og det var som å helle bensin på bålet.

Les Artikkelen i Aftenposten her.