Jeg kjøpte min første hest da jeg var 17 år og husker godt følelsen. Jeg svevde på rosa skyer i den syvende himmel og kunne ikke komme meg opp på hesteryggen fort nok. Men å kjøpe hest som voksen, ble en helt annen historie, og det var jeg fullstendig uforberedt på.
Det første som slo meg var hvor kresen jeg hadde blitt. Jeg så virkelig mye fine hester i årene som fulgte, men jeg prøvered bare fire av dem. Og jeg gikk bare etter personlighet/kjemi, så det var ganske stor spredning i feltet rasemessig: En PRE, en islandshest, en lucitano og en kaldblodstraver etter Atom Vinter, med samme farge som far sin. Men ingen av dem nådde opp, eller kanskje det er riktigere å si nådde inn. For det var dypest sett var det det handlet om. Årene gikk og det ble ingen ny hest. Før skjebnen ville det annerledes.