Siden 1868 har det årlig blitt sluppet hingster og hopper på beitet i Sikkilsdalen for bedekking, i det som må være en av verdens vakreste og mest tradisjonsrike avlsstasjoner. Men tar vi godt nok vare på rasen som var med på å bygge landet vårt? Da landslaget for dølahest ble stiftet i 1947 var det rundt 100.000 dølahester i Norge. 75 år senere, når laget feirer sitt 75 års jubileum, er det færre enn 4000 dølahester igjen. Vår største nasjonale hesterase er utrydningstruet, men den har heldigvis mange støttespillere og er omfavnet av et miljø preget av ildsjeler med en genuin kjærlighet og lidenskap for hesten som er kjent for sitt kalde hode og varme hjerte.
Dølahesten er vakker og mye mer lettbeint enn mange tror. Den har et solid eksteriør uten å bli for tung og er en svært allsidig og familievennlig brukshest. En skjult perle av en hest, vil jeg si. Inntakt og bunnsolid i psyken og hest med stor H.
Å oppleve hesteslippet i Sikkilsdalen er ikke bare en stor opplevelse fordi de rundt 90 hoppene som slippes med tre ulike hingster bidrar til å vise hvordan hestenes språk og kurtise-ritual er helt upåvirket av flere tusen år i menneskets tjeneste. Det er også utrolig fint å se den kulturelle rammen rundt slippet, med bunader og felespill. Det tok meg omtrent 40 år, fra jeg bestemte meg for at dette var noe jeg ville oppleve, til jeg tok turen første gang. Men det blir garantert ikke siste gang!
