Det er sant som det sies, at 99% av alle feil ligger hos rytteren. Dermed er alle former for quick fix, der hesten gjennom smerte eller ubehag skal «lære» å innfri nye krav eller forventninger, i beste fall uetiske. Har vi skapt problemet, er det vårt ansvar å løse det, ikke hestens.
«Han har alltid vært sånn», sier vi gjerne, og mange slår seg til ro med det. Men det er mer relevant å starte med å se etter om han alltid er sånn. Nå. Løper han rundt og har det travelt hele tiden eller er dette noe som skjer når du setter deg opp? Hvis det skjer når du setter deg opp, eller planlegger å sette deg opp, så har du svaret. Han er ikke sånn, det er sammen med deg han blir sånn.
Jeg hadde selv en hest med et solid fremad, som gikk over takt, småtrippet og nærmest sto og småsteilet, hvis jeg holdt ham igjen. En hest som var kjent for å stikke med alt og alle. Og gjerne løpe gjennom gjerder, og andre hindringer som kom i hans vei. Tabbe nummer 1 var å tenke at dette var et problem som skulle løses på selve turen. Og så hjalp det ikke akkurat at jeg ikke hadde god nok kompetanse til å lese og forstå ham heller. Hadde jeg fått muligheten til å spole tiden tilbake og prøve på nytt ville jeg gjort mye annerledes…