Fraværet av metode

Publisert den

Et viktig element i romanen Hestenes klan er det magiske samspillet som kan oppstå i møtet mellom hest og menneske. Dette samspillet kan også leses som et bilde på vårt møte med naturen eller som en metafor på den indre balansen vi leter etter – i oss selv.

Mange trenere i hesteverdenen i dag bygger sin treningsfilosofi på metoder der både det første og de følgende stegene er forutbestemt. Metodene har gjerne et uttalt mål i enden, ofte i form av et eller flere nivå (levels) som skal oppnås, så man har noe å sikte mot. Dette er et innlegg om alternativet. Filosofien er den samme som den jeg berører i Hestenes klan, og det er en filosofi som mer enn noe annet kjennetegnes ved nettopp fravær av metode.

En metode vil alltid baseres på en rekke allerede definerte elementer, og enhver metode er av den grunn uforenelig med rytterens personlige utvikling og vekst som menneske og den individuelle hestens egen vei. Over tid tilfører en metode ingenting annet enn avstand – og det er kanskje nettopp derfor mange klamrer seg til dem, fordi vi oppfatter dem som vårt (eneste) virkelige holdepunkt.

Det at mange av metodene som tas i bruk baserer seg på positiv straff og negativ forsterkning gjør ikke saken bedre. For selv om det er sant at alle pattedyr forstår dette språket, er det ingen som snakker det mer kompromissløst enn et menneske med en plan som allerede er spikret…

Når det gjelder jakten på alternative tilnærmingsmåter er den største utfordringen at mange metoder – ved første øyekast – ser ut til å ”virke” fordi de gir ”resultater”. Det er fristende å trekke en parallell til det å være forelder her. Jeg har aldri vært i tvil om at jeg ved hjelp av manipulasjon eller straff kunne tvunget barna mine til å oppnå gode resultater på skolen, men til hvilken pris? Hvordan ville en slik fremgangsmåte påvirket deres evne til initiativ, deres stolthet og ikke minst følelse av mestring – for resten av livet? For ikke å snakke om ringvirkningene det ville hatt for vår relasjon.

Tilbake til hestene, men fortsatt med ungene i bakhodet, tenker jeg at utfordringen oppstår når det ambisiøse mennesket får smaken av fremgang. Da er det ikke alltid vi tar oss tid til å se nærmere på hva som går tapt underveis. Jeg kan listet opp dusinvis av alvorlige svakheter ved ulike metodevalg, men nøyer meg med tre hovedoverskrifter i denne omgang:

1. Bruk av metode bryter ned initiativet – både ditt eget og hestens
Dersom det ikke finnes rom for initiativ vil de fleste hester på et eller annet tidspunkt overlate alle avgjørelser til deg, fordi dette er det eneste reelle alternativet for et flokkdyr som tvinges til å opererer innenfor et fastlåst system. Interessant nok er det mange trenere som betrakter dette som et steg i riktig retning. Dette til tross for at mental overgivelse og underkastelse strider mot flokkdyrets innerste natur. At de samme metodene også skader eller ødelegger mulighetene for en sunn, gjensidig relasjon mellom hest og menneske blir sjelden nevnt. Genuint partnerskap/vennskap/foreldreskap bygger på kvaliteter som tillit, gjensidig respekt, felles initiativ og kjærlighet. Det er en myte at slike kvaliteter kan vokse ut av en metode.

2. Bruken av metode fortrenger tilstedeværelse
Hesten lever i nuet, med fullstendig tilstedeværelse, og hvis vi lytter kan vi lære å finne dette punktet i oss selv. Men i stedet for å takke ja til denne muligheten, punger mange ryttere gladelig ut for at profesjonelle trenere skal bistå dem i jakten på den samme indre balansen som hesten tilbyr oss i gave.

3. Underkastelse er ikke hestens naturlige språk
Hesten er et flokkdyr, som instinktivt samarbeider. I vill og naturlig tilstand er samarbeid selve nøkkelen til overlevelse i en flokk der alle medlemmene har ulike oppgaver som i sum utfyller hverandre. Underkastelse vil aldri gagne en flokk, fordi det svekker individene. Likevel er det nettopp den menneskeskapte forestillingen om at flokken ledes av ett dominant individ, som har bidratt til utviklingen av metoder som er svært egnet for å tvinge hesten til ”underkastelse”. Det at underkastelse faktisk er et uttalt mål innenfor mange metoder burde få flere til å heve øyebrynene. Kanskje er det lettere å forstå implikasjonene dersom vi trekker resonnementet over i vår egen verden:

Finnes det noen ved sine fulle fem som har et overordnet mål om å krenke/presse sin partner, sine barn, sine venner eller sine kolleger i håp om å oppnå en relasjon preget av underkastelse? Eller ikke dette noe vi burde overlate til psykopatene?