Noen ganger tar jobben i filmbransjen litt overhånd, som nå i desember. Jeg har nettopp lagt bak meg en arbeidsuke og en helg der jeg med nød og neppe fikk tid til å stikke innom stallen på kvelds- eller nattestid. Når det står mellom podkast og hest, må noen ganger podkasten vike.
Det er uhyre sjelden jeg ikke er innom stallen hver dag – som et minimum for å gå over hesten min – men en slik snarvisitt er ikke godt nok for ham.
Ikke mye godt som vokste ut av at alle visninger og premierer på »Kampen om Narvik» ble utsatt på ubestemt tid på grunn av økt smitte og uforutsigbare tiltak, men jeg fikk om ikke annet tilbake noe som liknet fritid igjen – og en del av den brukte jeg på stallen.
Hesten min går på utegang, men han er langt fra noen plen-ponni. Så får han lange opphold uten tilstrekkelig trening eller stimuli, slik tilfellet har vært de siste ukene, er det gjerne greit å ta opp tråden et sted hvor det er godt med plass.
Et stort jorde uten utstyr et fint sted å starte på en dag som dette, for etter en uke der han har vært overlatt til seg selv er han gjerne litt bøs også, men det er det rom for i mitt hestehold. For meg er ikke dette annet enn en kompetent tilbakemelding på hvordan det står til på innsiden av den tykke, røde vinterpelsen hans akkurat nå. Og noen ganger, som i dag, er den innsiden full av ting som må uttrykkes. Til forveksling lik en engelsk setter som har tilbrakt litt for mange dager på sofaen…