Research på Island II

Da fikk jeg omsider satt kursen for Island igjen i forbindelse med en av de nye romanene jeg skriver på og hadde en kort, intens reise fra 25.-30. mars. Denne research-turen er et resultat av reisestipendet jeg ble tildelt fra Kulturrådet, der jeg blant annet søkte om midler til å reise til Island i to omganger. Den første turen tok jeg i september 2012. Det ble en utrolig inspirerende reise som på mange måter ble helt avgjørende for hvilken retning det nye bokprosjektet mitt tok. Jeg tør ikke tenkte på hvor denne fortellingen hadde vært uten.

Research må til for å gi fortellingen puls. Uten research kjennes det ut som om man må pumpe fortellingen i gang med noe som likner hjerte- og lungeredning. Du håper jo at den skal begynne å puste av seg selv, men du vet ikke om du lykkes. Ingen god følelse. Med research i bunn, får fortellingen sin egen puls fra første rute. En puls som kan følges. En puls som trekker fortellingen videre. Det er en helt annen måte å jobbe på og jeg er derfor utrolig takknemlig for at stipendet jeg fikk.

Island skifter pels
Det var viktig for meg at de to turene til Island var over to ulike årstider, så jeg fikk en sterkere forståelse av naturen på Island og hvordan den innvirker på både folk og dyr. Den forrige turen viste overgangen mellom sommer og høst. Nå skal jeg få med meg vinteren som går mot vår. Da jeg besøkte Island om høsten fikk jeg blant annet erfare at vinden på Island er av et helt eget merke. Det gjelder å møte godt kledd …

Gode møtepunkter
En viktig forutsetning for å lykkes med en research-reise av dette slaget er å treffe de rette menneskene. Tilbake på island besøkte jeg først Benni Líndal. Han er en av mine viktigste kilder for innsikt i islandsk ryttertradisjon og dessuten en mann som virkelig inspirerer meg. Benni er en hestekar av det slaget som innbyr respekt på en god måte. Han er en svært følsom og god rytter, er faglig oppdatert, dyktig – og ikke minst ydmyk. Kvinnen i hans liv, Sigga, er heller ingen hvem som helst og vi delte mange viktige og svært gode samtaler. For meg handler det mye om å lete etter det lille ekstra (som egentlig er STORT) i samspillet med hesten.

Store kontraster
Kontrasten fra katedralene i Frankrike til det åpne, ville landskapet på Island er ubeskrivelig, men jeg skal prøve å skrive litt om det likevel. Fra Reims og Paris, med yrende byliv, høykultur og dekning, var det litt av en overgang brått å befinne seg i et enkelt sommerhus midt ute på en endeløs slette omkranset av snøkledte fjelltopper i det fjerne. Ikke en lyd å høre. Ikke en strek dekning å spore. Ikke et menneske, ikke en bil, ikke en menneskeskapt katedral å se. Men under en nattehimmel overdrysset av stjerner og nordlysets lydløse dans er det ingen tvil om at det for meg er naturens egen katedral som gjelder.

Fra Benni og Sigga gikk turen videre til Skagafjördur og Hólar (hesteuniversitetet på Island). Det var mitt første besøk nord på Island, og det ga definitivt mersmak! Jeg bodde hos Mette Moe Mannseth som jeg kjenner fra gammelt av, og Gisli, som jeg hørt mye pent om, men aldri truffet tidligere. Det ble noen svært interessante dager, med mye observasjon, litt ridning, gode samtaler og mange notater. Særlig spennende var det å få innsikt i to planlagte studier i regi av Hólar. Den ene tar for seg hvordan rytterens vekt slår ut for hesten. Med andre ord en studie som er svært interessert med tanke på at mange som rir islandshest liker å tro at de er sterkere enn større hester i forhold til størrelsen. Det er jeg overbevist om at de er, men det er ikke dermed sagt at vi ikke er for tunge for dem og må legge opp ridningen på en klok måte… Studien skal etter planen gjennomføres i sommer. Den andre studien handler om hvordan treningsbelastning påvirker utviklingen av senene til unghesten. Hvordan detslår ut med lite, moderat eller hard trening. Det blir ikke noe mindre interessant å lese resultatene her, men det ligger naturlig nok frem i tid. Ett tiår eller to, antakelig…

Jeg retter en varm takk til Benní, Sigga, Mette og Gisli for deres varme gjestfrihet og all tiden de satt av til å sette meg inn i islandsk hestefilosofi og ridning. Jeg kom hjem fylt til randen av innsikt og inspirasjon, og fingre som trommer over tastaturet som en flokk hester som forflytter seg raskt! GULL!

Et aldri så lite PS fra en som selv rir unghest for tiden. Det er UTROLIG mye enklere å ri en unghest når man har PLASS. Er helt imponert over alle mulighetene som byr seg i de områdene jeg red rundt Hólar, og tenker at når islendingene sier at det meste løser seg ved å ri fremad i naturen, så har de helt rett.